Øyeblikket.

Man har følesen av å ha forstått alt er når Verdens Opprinnelse blir tolket som en sammensmeltning av Ra og Pisits Sophia, med begrunnelsen at Ra som evt forfatter av Mosebøkene kan sies  påstå at han er den eneste guden, og dermed via en forutgående ukjent for Ra gud, kanskje Jesus Kristus, dermed per def kunne innta den posisjonen.

Noe som kan bety at testamentene er laget med den vinklingen og forståelsen.
Noe som isåfall ville ført til at Pisits Sophia ble usynlig, og dermed er det ganske uvesentlig om hun selv underkastet seg Allah-religionsskapningen eller ble tvunget til det, i den grad hun både var Ra, tilhenger av personer som ble lemfestet, og skapte noe, eller en ny skjult gudinne og opprettholder av hele verden, fra ett ståsted.

Men det øyeblikket er kun menigsfylt i den grad hun blir synliggjort.
Kanskje best beskrevet med personen som forfattet Historien Om Incaene, fordi det er nettopp en person som er svært synlig for seg selv som skriver det hun gjør.

Immanent i det er faktumet at ting hun antagelig strevde med fra begynnelsen kommer til syne som sider av henne selv.
Cathrine.
Ra som tjener i form av Tlaloc.
Barn og abort sett mot azternes vannviddsavkom.

Videre er aztekerne delvis mulig å tolke som en bearbeidelse av Egypt, eller at Pisitis Sophia i møte med kaos også bar den virkeligheten med seg.